Poesía noruega actual: M Seppola Simonsen

En esta nueva entrega de nuestro dossier de poesía noruega actual, seleccionado y traducido por Juan Gutiérrez-Maupomé, presentamos a la poeta  M. Seppola Simonsen (Senja, Troms, 1998). Nació en el seno de una familia Kven, uno de los pueblos minoritarios de Noruega. En 2020 publicó en forma de folleto el poema "Nord" y en 2022 HJERTESKOG / SYĐÄNMETTÄ. Una de las características de su poesía es el uso de palabras en lengua kvensk, tal como el lector podrá notar.

 

 

Ocho poemas publicados en:

HJERTESKOG / SYĐÄNMETTÄ

(Flamme Forlag, Oslo 2022)

 

 

 

Despierto en una cavidad en el hielo

sin haber visto el sol

mis primeros meses en la oscuridad

una lechuza ha crecido en mí

 

me despierto y el cuerpo lucha

la sangre caliente por dentro

 

 

 

jeg våkner i et hull i isen

sola har jeg aldri sett

mine første måneder i mørket

en ugle har vokst i meg

 

jeg våkner og kroppen er i kamp

det varme blodet på innsiden

 

 

 

 

oquedad bajo el hielo

komujää

en el cuerpo

una burbuja en la sangre

viaja contracorriente

 

que hermoso que haya una palabra para

la oquedad

entre capas de hielo y hielo y agua

 

la fuente al fondo

resuena en la oscuridad

anhela la densidad

lo opuesto a un respiro

 

 

 

tomrom under isen

komujää

i kroppen

en luftboble i blodet

reiser opp strømmen

 

så vakkert at det finnes et ord for

tomrommet

mellom lag av is og is og vann

 

kilden langt nede

ljomer i mørke

lengter etter tetthet

det motsatte av pusterom

 

 

 

 

 

syntymäkieli

aquí al norte fui criada

como niña de la frontera

por un pueblo en la frontera

el bosque y el mar en la zona gris

un idioma termina aquí

y otro debió haberlo relevado

 

 

 

syntymäkieli

her nord ble jeg oppdratt

som grensebarn

av et folk i grenseland

skogen og havet i gråsonen

et språk ender her

og et annet skulle ha tatt over

 

 

 

 

 

tú con ojos cual trigo

en un campo, susurrando

y doblándose para procurar

viento sobre los tallos

el grano vibra contra la piel

gruesa y cansada

es la sangre lo que te mantiene

atada a este lugar

 

 

 

du med øyne som hvete

i en åker, den hvisker

og bøyer seg for å trekke

vind over strå

kornet klirrer mot huden

tykk og sliten

det er blodet som holder deg

bundet til dette stedet

 

 

 

 

 

läpinäkkyyvää

la herencia no tiene color

agua a la luz del sol

fluyendo bajo la lengua

es kven creer

que uno no es kven

 

 

 

läpinäkkyyvää

arven er uten farge

vann i direkte sollys

flytende under tunga

det er kvensk å tro

at man ikke er kvensk

 

 

 

 

 

mi nombre es trazo en la tierra

y existe sin sonido

diez veces me he ejercitado

en pronunciar la palabra

con lengua resonante y

labios flexibles

diez veces el viento

ha tragado las consonantes fuertes

y las vocales profundas

 

 

 

mitt navn er sporet i jorden

og eksisterer uten lyd

ti ganger har jeg øvd meg

på å uttale det ordet

med rullende tunge og

myke lepper

ti ganger har vinden

svelget de harde konsonantene

de dype vokalene

 

 

 

 

TRES POEMAS

 

 

1

Un día remaré ahí

donde tú remas

el sol pica en el cuello

abajo tras la espesura está el espejismo

de isoäiji en un bote río arriba

los mosquitos zumban sobre el agua

sus brazos fuertes están desnudos

la piel recuerda

lo que el cuchillo olvida

 

 

1

en dag skal jeg ro dit
hvor du ror
solen pirrer i nakken
lavt gjennom kratt ligger luftspeilingen
av isoäiji i en båt opp elven
mygg droner over vannflaten
hans sterke armer er nakne
huden husker
det kniven glemmer

 

 

 

 

2

briznas se cuelan

en mi cuello cuando respiro

la nieve sella las fisuras en el aire

mi voz se adelgaza

he acogido el kuura

en la garganta donde habita el habla

una liebre en el monte sobre mí

mira de reojo mi cuerpo

ojos oscuros en la quietud

perlas negras en la noche

 

 

2

fnuggene dras inn
i halsen min når jeg puster
snøen tetter sprekkene i luften
stemmen min blir tynnere
jeg har sluppet kuura inn
i strupen hvor språket lever
en hare på et berg over meg
titter ned på kroppen min
mørke øyne i stillheten
svarte perler i natten

 

 

3

El oscuro océano ártico abraza

mi cuerpo que levanta

arena y sedimentos del fondo

ahora me rondan

alrededor en el agua

 

aquí abajo no puedo oír

el habla como la entiendo

pero puedo ver saetas de luz

a través de las olas

que alcanzan conchas blancas

 

 

3

det svarte ishavet klemmer
kroppen min som løfter
sand og grums fra bunnen
nå svermer det
rundt meg i vannet

 

her nede kan jeg ikke høre
språk slik jeg forstår det
men jeg kan se lysstikk
gjennom bølgene
som treffer hvite skjell

 

 

 

También puedes leer