Poesía noruega actual: Ruth Lillegraven

En esta nueva entrega de nuestro dossier Poesía noruega actual, seleccionado y traducido por Juan Gutiérrez-Maupomé, presentamos los poemas de Ruth Lillegraven (Granvin, Hardanger, 1978) residen en Lommedalen, en Bærun, Debutó en 2005, con el libro de poemas Store stygge dikt, y ha escrito desde entonces cinco poemarios más, entre ellos Sigd (Hoz), que recibió el premio Nynorsk Litteraturpris, y del que aquí publicamos algunos fragmentos. Ha escrito además novelas de crimen sicológico y libros para niños, así como obras de teatro.

 

 

 

 

 

TODA ESTA PIEDRA

todo cae
al fiordo
el cielo
la montaña, la luz
azul a azul
gris a gris
agua a agua
todo a todo

todo cae
al fiordo

el camino
tan serpeante
y pretíleo

toda esta piedra
que ha emergido
alguna vez, en el litoral
en los muros de la iglesia
en los campos de papas
de dónde es
que ha venido

las casas mismas
son gigantes piedras grises

y el humo de las chimeneas
gris, gris, gris

pero así también hay
la hierba en la zanja
la hoja que cruje y susurra
y las nubes en domingo

pronto aquí
pronto allá

ir y venir
ir y venir

y bajo la tierra
brotan
pequeños dedos verdes
que se estiran
y estiran

a través del cieno
a través del cieno

oscuro cienomadre

hacia la luz
hacia la luz

 


ALL DENNE STEINEN

alt fell
i fjorden
himmelen
fjella, lyset
blått i blått
grått i grått
vått i vått
alt i alt

alt fell
i fjorden

vegen
så svingesmal
og steinstabbete

all denne steinen
som ein gong har
yngla fram, i fjøra
i kyrkjemurane
i potetåkeren
kvar kom
han frå

sjølv husa er

grå kjempesteinar

og røyken frå pipene
grå, grå, grå

men så er det
også grøftegraset
risleraslelauvet og
sundagsskyene

snart hit
snart dit

fram og tilbake
fram og tilbake

og under jorda
spira

små grøne fingrar
som strekkjer og
strekkjer seg

gjennom molda
gjennom molda

mørke modermolda

mot lyset
mot lyset

 


MADRE Y PADRE

mi madre
es sol derretido
y botón de oro

mi padre es abeto viejo
y águila en vuelo

blande hoz y
tiende heno

afila guadaña y
torna tierra

esto has de hacer
esto has de ser
me dice

sólo así
podrán roca y oleaje
montaña y marea
seguir siendo
nuestros

seguir siendo
tú y yo

 

MOR OG FAR

mor mi
er smeltesol
og smørblom

far er gamalgran
og sveveørn

svingar sigd og
hesjar høy

sliper ljå og
vender jord

dette må du gjere
dette må du vere
seier han

berre slik

kan berg og båre
og fjell og fjøre
framleis vere
vårt

framleis vere
du og eg

 

EL SILENCIO

hablas demasiado, endre
me dice mi padre en ese invierno en el
que tengo cuatro años, entonces no hablo más
entonces callo, callo aún cuando mi madre llama y mi
padre amenaza, aún cuando mi padre coloca el violín bajo la
quijada, levanta el arco y toca hasta engalanar el aire de la sala
toca del modo en que tanto quisiera yo poder tocar, semana tras
semana y mes tras mes callo, callo mientras la luna crece y mengua
callo mientras los árboles reverdecen y amarillean y emblanquecen
callo hasta que un día estoy sentado junto al hogar comiendo y un
ratón corre ante mis pies y sobre el piso, entonces me olvido
de mí, vean el ratón, digo, con la voz oxidada y polvosa
entonces ya no callo más, pero el silencio
se ha instalado en mí, está ahí al acecho
como si fuese otro idioma

 

 

STILLA

du snakkar for mykje, endre
seier far min til meg den vinteren
eg er fire år, så snakkar eg ikkje meir
så teier eg, teier sjølv om mor lokkar og
far trugar, sjølv om far legg fela under haka
løftar bogen og spelar stovestøv til gull, spelar
slik eg så gjerne vil kunne spele, i veke etter veke
og månad etter månad teier eg, teier medan månen
veks og minkar, teier medan trea blir grøne og gule
og kvite, teier til ein dag eg sit ved grua og et, og
ei mus piler framom føtene mine og over golvet
då gløymer eg meg, sjå musa, seier eg, med
røysta full i rust og rusk, så teier eg ikkje
meir, men stilla sit i meg, ligg der på
lur, som var ho eit anna språk

 

AQUÍ HE DE ESTAR

fui el primero
y seré el último

seré
lo que arde
y lo que fluye
lo que asciende
y lo que desciende

voy a limpiar
y construir

cosechar y sembrar

blandir hoz
y tender heno

afilar guadaña y
tornar tierra

sí, aquí he de
estar y hacer
y cargar

cargar piedra y
estaca y carne
hermano y madre
y padre

nunca como el abuelo

no, nunca como él

pero siempre como mi padre

eso lo veo ahora, como
si fuese una luz divina

que la hoz y la guadaña

la tierra y el agua
el cielo y el fuego

todo esto
será mío

todo esto
seré yo

 


HER SKAL EG VERE

eg var den første
eg skal bli den siste

eg skal vere
det som brenn
og det som renn
det som lettar og
det som landar

eg skal rydde
og byggje

hauste og så

svinge sigd
og hesje høy

slipe ljå og
vende jord

ja, her skal eg
vere og gjere
og bere


bere stein og
staur og slakt
bror og mor
og far

aldri som besten

nei, aldri som han

men alltid som far

eg ser det no, som
var det eit guds lys

at sigden og ljåen

molda og vatnet
himmelen og elden

alt dette skal
vere mitt

alt dette skal
vere eg

 


BAJO EL MANZANO

pero entonces también sucede esto
después abelone está echada ahí callada
y pálida y no me quiere ver, no quiere hablar
ni comer ni beber, tan solo estar echada ahí, tan
quieta y gris gris gris, y también está todo lo rojo
que entierro bajo el manzano invernal junto al pajar
las mujeres encintas no deben acercarse a un oso, pero
ahora el oso se ha mudado dentro de mí, y quizá este sea el
por qué, al día siguiente le digo a mi madre sobre el niño, y ella
dice que así pasa y que abelone es joven y fuerte y tendrá muchos
hijos, seguramente tantos como ella, así que no pienses en eso
sí, así pasa, y ella misma ha perdido muchos, pero todo un
tropel ha sobrevivido, y cada día le agradece al señor su
dios por ello, tal como abelone algún día le agradecerá
al señor su dios, yo asiento y sonrío y no digo nada
pero sé que abelone nunca será como mi madre
nunca será madre, nunca va a
agradecer a su dios

 

 

UNDER GRAVENSTEINTREET

men så skjer det denne gongen også
etterpå ligg abelone der stille og bleik
og vil ikkje sjå på meg, ikkje snakke og
ikkje ete og ikkje drikke, berre ligge der så
stille og grå grå grå, og så er det alt det raude
som eg grev ned under gravensteintreet ved løa
kvinner som ber barn, skal ikkje kome nær bjørn
men no er bjørnen flytt inn i meg, og kanskje er det
difor, dagen etter fortel eg mor om barnet, ho seier at
slikt skjer og at abelone er ung og sterk og vil få mange
barn, truleg like mange som ho, så ikkje tenkje på dette
ja, slikt skjer, og sjølv har ho mista fleire, men ein heil
skokk har levd opp, og kvar dag takkar ho herren sin
gud for det, slik abelone også ein gong vil takke
herren sin gud, eg nikkar og smiler og seier
ikkje noko, men eg veit at abelone aldri
vil bli som mor, aldri vil bli mor
aldri vil få takke sin gud

 


MI SOMBRA

las piernas recuerdan

las piernas recuerdan cómo
es ser pierna

y las manos recuerdan

las manos recuerdan cómo
es ser mano

la sangre recuerda y
el aliento recuerda

todo ha de recordar por siempre

y así como todas las cosas tienen
su sombra

así como los libros
y los anteojos y
la copa y el balde
tienen su sombra

así como la rueca y
el horno y las bancas
y la mesa tienen su
sombra

así también yo tengo
mi sombra

yo soy quien tú eras
dice la sombra

yo soy quien tú
debieras ser

yo soy hijo
de svein

y tú
no eres nada

 


SKUGGEN MIN

beina hugsar

beina hugsar korleis
det er å vere bein

og hendene hugsar

hendene hugsar korleis
det er å vere hender

blodet hugsar og
anden hugsar

alt skal for alltid hugse

og slik alle ting har
sin skugge

slik bøkene
og brillene og
koppen og baljen
har sin skugge

slik rokken og
omnen og benkene
og bordet har sin
skugge

slik har også eg
min skugge

eg er den du var
seier skuggen

eg er den du
skulle vere

eg er son
til svein

og du er
ikkje noko

 

 

También puedes leer